Ja, løft dere, eldgamle dører!


Refleksjoner over korona og forsidebildet fra Lunner kirke i menighetsbladet 4-2021.

 

 

Skrevet av Amund Gillebo, kirkeverge Lunner.

KIRKEN GJENÅPNET!

Som i alle deler av samfunnet var det stor glede hos ansatte og frivillige i kirken da koronatiltakene opphørte. Endelig kunne vi igjen møtes igjen og invitere folk INN! Det er lite som gleder oss i kirken mer enn å kunne ha vidåpne dører. Overskriften er fra Salme 24 i Bibelen, inngangen til kongesetet Jerusalem besto av porter som ble løftet opp. I dag noen tusen år etter, i Kirken i Lunner, vil vi også ha lave terskler og stor takhøyde, i bokstavelig og i overført betydning. Kirken er ikke bare et gammelt hus. Det er også et stort hus med plass for alle.

Det å ikke være fysisk nær andre enn de i samme husstand over lang tid, påvirker oss. Hvordan har pandemien endret oss som samfunn, enkeltmennesker og som kirke? Det er et stort spørsmål som vi først kan ane svaret på etter hvert som vi får avstand til nedstengingen. Vi vet samtidig at faren ikke er over; koronaviruset eksisterer blant oss, som så mye annet farlig som omgir oss. Men først og fremst trenger vi avstand og tid til å kjenne på og reflektere over det som har vært, for så å kunne ta stilling til hvordan livet blir videre.

Som kirke har det på mange måter vært en vanskelig tid. Det har smertet å ikke kunne invitere mennesker inn i kirkebyggene for å feire gudstjeneste sammen. Gudstjenesten, som kanskje det viktigste symbolet på møtet mellom et fysisk fellesskap av mennesker og Gud, var ikke en mulighet i en lang periode. Sorgen og smerten som de pårørende har følt ved å ikke kunne invitere alle en ønsket til gravferd, er vanskelig for oss andre å forestille seg. Feiringen av de store markeringene i livet, som dåp, konfirmasjon og vielser måtte utsettes. Eller for noen ble det kanskje avlyst permanent. Fellesskapene rundt kaffebordene måtte nedskaleres til noen ytterst få. Mennesker vi kjenner har blitt syke og noen har mistet noen altfor tidlig. Mye de siste to årene ble ikke som vi hadde tenkt og ønsket, verken som enkeltmennesker eller som kirke.

Samtidig er ikke kirken avhengig av å møtes i et fysisk rom som et kirkerom for å være kirke. «Gud er» uavhengig av sted og rom, for alle som tror og ønsker tilhørighet. På samme måte kunne kirken være til stede og virksom, også når de fysiske kirkedørene var lukkede. På et nivå klarte også Kirken i Lunner å være kirke, om enn på en ny måte. Gudstjenester ble sendt via Facebook, også enkelte gravferder via nett. Diakon Reidunn kunne arrangere spaserturer og gjennomføre hjemmebesøk hos enkeltpersoner når gruppesamlinger ikke var lov. Konfirmanter kunne få undervisning i grupper utendørs. Kommunikasjon gjennom sosiale medier har sin funksjon og også noen fordeler. Etter hvert kunne vi også gjennomføre kirkelige handlinger med begrensede antall, og babysang og barnegospel kunne endelig møtes for sang og lek.

På et annet nivå kan vi tenke oss at kirken var virksom som et fellesskap, selv om man ikke møttes fysisk. Møter og telefonsamtaler mellom enkeltmennesker, hjelp til å handle mat, gode tanker og bønner som ble sendt bevisst eller kanskje ubevisst, penger som ble gitt til kirkelige formål via Vipps, sangene og salmene som ble sunget eller nynnet i dusjen eller i bilen; summen av alt dette er også å være kirke.

Vi som jobber i Kirken i Lunner tar med oss erfaringene fra det halvannet året som har vært, og noen av de nye verktøyene vil vi fortsette å bruke. Det viktigste vil likevel alltid de fysiske møtene mellom mennesker være; blikkene, samtalene over kirkekaffen, på butikken eller i sofaen, i små eller i store fellesskap.

Uansett, vi i kirken er her, og dørene er åpne, for «Gud er».

 

Tilbake